Historiske peiser
Forløperen til peis var gamle branngroper som ble bygget i bakken, i huler, eller midt i en hytte eller bolig. Ulempen med tidlige innendørs branngroper var at de produserte giftig og irriterende røyk inne i boligen. Ildstedet ble etter hvert hevet opp, men røyken gjorde at man var avhengig av å åpne vinduer eller hull i taket.
I middelalderen ble det vanlig med lufthull i taket i store haller med sentralt ildsted slik at røyken trakk ut gjennom hullet. For at regn og snø ikke skulle komme inn utviklet man lameller som skjermet hullet i taket. De fant også opp røykkalesjer for å lede røyken ut. Disse kunne være plassert mot steinvegger i stedet for midt i rommet, og dette tillot at mindre rom kunne oppvarmes.
Skorsteiner ble oppfunnet i Nord-Europa i det 11. eller 12. århundre og løste i stor grad problemet med røyk. De ga mer pålitelig utlufting og gjorde det enklere å ha flere peiser i en bolig. Ettersom de var dyre å bygge og vedlikeholde tok det tid før det ble vanlig å ha skorstein.
I 1678 så hevet Prince Rupert, nevø av Charles I, risten i peisen for å forbedre luftstrømmen og forbrenningsluftsystemet. I det 18. århundre ble det gjort to viktige oppfinnelser. Benjamin Franklin utviklet et konveksjonskammer for peis som forbedret effektiviteten av peiser og vedovner. Han forbedret også luftstrømmen ved å bruke trekk fra kjelleren som ble ledet opp et høyere pipeløp. I det senere 18. århundre utformet Count Rumford en peis med et grunt brennkammer som var bedre til å dra røyken opp og ut av bygningen. Den grunne utforming ble også forbedret i stor grad av at mengden av strålevarme ble rettet inn i rommet. Rumford sin design er grunnlaget for moderne ildsteder.
Kilde til tekst og bilde fra Wikipedia